-Å være god i medgang er enkelt

Daniel Birkelund startet jobben som fulltids trener i RHK for 10 måneder siden. Å være den eneste heltidsansatte i håndballklubben byr både på utfordringer og muligheter.

Spennende og kompleks jobb
Å være fulltidsansatt hos en arbeidsgiver der kollegaene har sine oppgaver som hobby kan være den største utfordringen for en håndballtrener. -Det jeg kanskje synes er mest spennende er kompleksiteten i jobben. Tjue spillere og et støtteapparatet skal dra i samme retning. Det gjelder å få det beste ut av ulike personlighetene og ferdighetene, samtidig som man skal balansere det kortsiktige og det langsiktige. Som trener må man holde et utall baller i luften på en gang. Det gjelder å se helheten i det som noen ganger kan fremstå som et kaos, samtidig som man beholder roen og tålmodigheten når det blåser litt.

Blir glad i spillerne
Daniel synes det vanskeligste noen ganger er å skuffe spillere. -Jeg er en trener og leder som kommer ganske tett innpå de jeg jobber med. Jeg blir glad i spillerne mine og unner dem virkelig all mulig fremgang og suksess. De legger ned en stor jobb og strekker seg for å nå sine mål. Samtidig er det en del av jobben min å prioritere. Det betyr å velge hvem som skal spille og ikke spille, hvem som skal satses ekstra på og hvem som ikke får like mange sjanser, hvem som får ny kontrakt og hvem vi må si «takk for innsatsen» til. Det er en del av jobben som jeg opplever som tøff. Likevel er jeg veldig bevisst på at det er min rolle, og den må jeg ta. Jeg forsøker å aldri vike unna de vanskelige samtalene eller de tøffe beslutningene. Ærlig og direkte kommunikasjon er viktig.

Lever et annerledes liv
-Du lever jo ikke noe A4-liv. Hvordan ser egentlig en dag ut for deg? – Tja… Noe av særtrekket ved å jobbe som håndballtrener er at dagene og ukene sjeldne er like. Så en «vanlig dag» vet jeg ikke helt hva er for noe. Jeg starter alltid dagen med et par kopper kaffe i sjutida. Dersom jeg ikke har gjort det kvelden før så bruker jeg litt på morgenen til å planlegge dagen, sørge for at jeg har kontroll på ting som MÅ gjøres og en prioritert plan for ting som bør eller kan gjøres. Morgentimene og tidlig formiddag består stort sett alltid av noen timer foran mac’en. Jeg bruker gjerne denne tiden til å gjøre unna oppgaver som er av mer administrativ art. Det kan være å svare på mail, meldinger og sende ut diverse informasjon til spillerne..

I tillegg til jobben i Rælingen har jeg også noen prosjektoppdrag for NHF, både som medlem i «produksjonsgruppen» – hvor vi jobber med utvikling av håndballfaget, produksjon av nytt fagstoff, og ved å være med i seminarledelsen på forbundets topptrenerutdannelse (Red. anm.: Trener 4). Så det hender også at jeg setter av noen timer på morgenkvisten til å jobbe med disse tingene.
Jeg har et mål om å trene selv stort sett hver dag, noe jeg overhodet ikke har levd opp til denne vinteren… men er i gang igjen nå! Og jeg vet at sjansen til å lykkes med det er størst hvis jeg får lagt inn en treningsøkt i løpet av formiddagen.

Etter lunsj i tolvtiden jobber jeg ofte mer faglig, det vil si f.eks. planlegge dagens treningsøkt og eventuelt spillermøte, jobbe med video enten av neste motstander eller av oss selv. Det blir også oppfølging av enkeltspillere, lage individuelle treningsprogram, tenke gjennom strategier på kort og lengre sikt og den slags. Her blir det nesten alltid også en del meldinger frem og tilbake særlig med Ane (Red. anm.: assistent-treneren), men også med resten av teamet. Det kan være både praktiske avklaringer og faglige diskusjoner som vi har gående.

Utover på ettermiddagen så kan det variere litt. Ofte jobber jeg mer eller mindre «non stop» frem mot trening, men kjenner jeg behov for det så legger jeg inn en time eller to med «luft» her… Da prøver jeg å få slappet av litt. Leser kanskje en god bok. Gjør litt matlaging. Eller får unna litt andre «forefallende» ting. På kvelden er det jo da stort sett trening, ofte kombinert med møter. Vi har spillermøter stort sett et par ganger hver uke. I tillegg er det individuelle møter med spillerne, møter i trener- og lederteamet, og andre møter i klubben. Selve treningsøkten er den viktigste delen av dagen min. Jeg forsøker alltid å være skjerpet og klar til det. Vi forventer at spillerne skal være forberedt, motivert og prestere så godt de kan på hver trening. Da må vi ha minst det samme kravet til oss trenere.

Etter trening spiser jeg middag eller kveldsmat. Som oftest kombinert med et par timer til foran mac’en. Da er det gjerne først og fremst litt etterarbeid etter trening. Blant annet logger og dokumenterer vi alle øktene våre. Jeg bruker også gjerne en del tid på kvelden til å kommunisere med enkeltspillere. Det kan både være å gi dem litt feedback, utfordre dem på å komme med synspunkter på noen ting eller konkrete avklaringer, f.eks. om vedkommende skal ha en fysisk økt neste morgen eller ikke.

Dagen avsluttes gjerne med å kikke litt på en serie eller en film, lese litt eller høre på musikk. Målsettingen er å ta kvelden senest klokken elleve, uten at jeg kan skryte av å få det til altfor ofte denne vinteren, sier Daniel med et smil.

Å være god i medgang er enkelt
Som håndballtrener opplever man gjerne hele registeret av følelser. Medgang og motgang. Gleder og skuffelser. –Hva er din beste opplevelse så langt i Rælingen? Daniel tenker seg litt om før han svarer. –Den dagen husker jeg godt. Det var faktisk mandag 8.oktober. Dagen før spilte vi bortekamp mot Gjerpen. Vi leverte en fryktelig svak kamp. Tapte med tretten og var rett og slett ikke i nærheten av noe som helst. Dagen etter møtte jeg en gjeng med spillere på trening som var klare til å jobbe. Det var ingen unnskyldninger eller bortforklaringer. Det var ingen som pekte på noen andre. Sammen fikk vi ryddet opp i noen ting og lagt en plan for hvordan vi skulle jobbe derfra. Den dagen gjorde meg trygg på at vi hadde en god del folk det går an å «ta med i krigen». Jeg mener at det er i motgang folk viser hva de har i seg, hva de er laget av. Å være god i medgang er enkelt. Det er når ting ikke går på skinner at man skal være våken på hvordan folk håndterer ulike situasjoner og utfordringer. De som står frem ekstra når ting er vondt og vanskelig er de det går an å skape store øyeblikk med, sier Daniel som er tydelig på at det er treningshverdagene som er drivkraften. – Selvfølgelig gir det voldsomt kick å vinne viktige kamper, nå store mål, men det går ganske fort over. Likevel er den gode følelsen jeg kan få av en skikkelig bra treningsøkt en mye viktigere drivkraft for meg. De gangene jeg opplever at ting virkelig fungerer, jeg får akkurat den responsen jeg vil ha og vi flytter noen grenser sammen er for meg de fineste stundende som trener

Trives i Rælingen
Det første møtet med RHK for et års tid siden ble starten på mange nye gode relasjoner og vennskap. Daniel har mye på hjertet når han forteller om tiden i klubben -Rælingen er en fin klubb som jeg trives godt i. Først og fremst er det en klubb med et godt miljø, masse varme, gode mennesker. Jeg har blitt møtt av en spillergruppe som har vært mottagelig for nye ideer og som jeg synes jobber veldig bra med å bli bedre. Ikke minst har vi et team rundt laget som knapt kunne vært bedre. Flinke, kompetente og fremfor alt hardtarbeidende mennesker som bidrar til å gjøre det å være hovedtrener til en ganske enkel jobb. Klubben er også ryddig og seriøs som arbeidsgiver. Alt er «på stell» og kjenner meg godt ivaretatt. For meg som driver med dette på heltid er det selvfølgelig en viktig faktor. Rælingen er også en klubb hvor man som trener, og jeg tror også som spiller, føler tillitt og trygghet og får arbeidsro. Jeg opplever at det er bygget opp en kultur for å være lite opptatt av hvem sin feil ting er og heller fokusere på hvordan vi skal komme oss videre og bli bedre.
-Har det vært noen utfordringer og kan du se forbedringspotensialer i klubben? -Om noe har vært mer utfordrende enn ventet vet jeg ikke… Men det er i hvert fall ganske lett for meg å peke på hva som må utvikles videre dersom en drøm om å sloss om medaljer i fremtiden skal være mulig å nå. Da trengs det flere mennesker med et engasjement for topphåndball. Organisasjonen må utvides og profesjonaliseres. Budsjettet må løftes. Rammebetingelsene må bli bedre. I tillegg må det skje noe på anleggssiden. Marikollhallen er fin å trene i. Men det er klin umulig å bygge et topplag så lenge vi har en tilskuerkapasitet på knapt 400. Og jeg tror jo alt dette er mulig å få til. Hvis nok mennesker bestemmer seg for det. Det finnes et potensial for et flaggskip i damehåndball på Romerike, sier Daniel.

-Det hadde vært spennende å se om mine ideer og metoder fungerer på andre arenaer
Bergenseren kaller seg selv «nerdete» og liker å grave seg ned i ting, utforske, forstå og se sammenhenger. –Hadde jeg ikke vært håndballtrener ville jeg nok jobbet med noe som handler om mennesker og prestasjonsutvikling. Jeg har sagt tidligere at det hadde vært spennende å på et eller annet tidspunkt få muligheten til å teste om ideene og metodene mine kunne fungert også på en annen arena enn i idretten. Det er heller ingen hemmelighet at jeg gjerne på et tidspunkt reiser utenlands igjen og jobber som trener. Nå har jeg imidlertid fullt fokus på å gjøre jobben i Rælingen så godt som overhodet mulig, avslutter Daniel som fortsetter som trener i RHK kommende sesong.

LES OGSÅ: Daniel Birkelunds blogg