En brennende lidenskap og mange års engasjement

Av og til dumper du borti saker som ved første øyekast kan virke «for gode til å være sanne». Og for litt siden fikk jeg et tips i innboksen i nettopp nevnte kategori;  I Romerike Ravens sitter det en mann som har vært med siden daværende Rælingen spilte i 4.divisjon. Han var også sentral i arbeidet med å få Romerike Ravens opp og stå, og har nå gått fra å være en igangsetter til å bidra i utviklingsarbeidet i klubben.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg raskt ble nysgjerrig på denne mannen, og det han har utrettet for Romerike Ravens. Og hva er da mer naturlig enn å ta en prat med han? Men først etter å ha fått litt bakgrunns informasjon fra daglig leder i Romerike Ravens, Bjørn Kenneth Muggerud.

Hva kan du si om Svein, Bjørn Kenneth? Hvem er han og hva betyr han for Romerike Ravens?

Hvor skal jeg begynne – (han sa det ikke men det var det jeg hørte). Det han sa var at «Svein er en tidligere håndball pappa (datteren Karoline Strømberg la opp etter 2021/22 sesongen, skribentens anmerkning), som har vært med siden, ja veldig lenge siden egentlig».

–Noen, eller ganske mange, vil si at Svein er Mr.Ravens. Han har vært med siden starten på dette prosjektet. Og du kan trygt si at dette prosjektet er noe han brenner for. Ikke bare er han Sportssjef i Romerike Ravens, han er også bedriftseier i et familiedrevet selskap. En bedriftseier som i tillegg til å styre bedriften bruker 110% av fritiden sin på å være frivillig i klubben vår. Han er også en betydelig bidragsyter på sponsor siden i Romerike Ravens.

Med tanke på at han ikke sitter i styret, ikke er han ansatt og han er heller ikke valgt «til noe» så er han likevel en verdifull mann for Romerike Ravens. Så det er ikke rart de har gitt han Sportssjef tittelen, eller Mr.Ravens som noen også kaller han

–Svein var en av initiativtakerne til å skape det som i dag er Romerike Ravens. Da Rælingen måtte flytte fra Marikollhallen, falt valget på å lage en ny klubb som også skulle skape en håndballfamilie på Romerike. Svein var som sagt en av initiativtakerne, og siden har han vært der.

Sett utenfra så er det både spennende og imponerende det de har fått til med de ti partnerklubbene. På REMA 1000-liga kampene stiller partnerklubbene med dugnadsfolk, og i det daglige administrere Romerike Ravens mye for partnerklubbene. Egentlig en vinn vinn situasjon for begge parter.

Og det bringer oss til sakens kjerne, eller mann for den del; Svein Strømberg, en løsningsorientert mann med mye historie og kunnskap om Romerike Ravens – og som er god å ha når det er noe daglig leder Bjørn Kenneth Muggerud ikke vet svaret på.

Med det i bakhodet tok jeg kontakt med mannen selv, for jeg må jo høre hvordan, og ikke minst hvorfor, han har dette engasjementet i og rundt Romerike Ravens.

Men bare så det er sagt (og jeg har sagt det før) – før du tar kontakt med «et intervju objekt» så forbereder du deg, noen ganger grundig og andre ganger grundigere. Det hadde jeg også gjordt før jeg ringte Svein Strømberg onsdag kveld. Så jeg visste at han er født samme år som meg, at han er leder i en familiebedrift (shit, jeg glemte helt å spørre hva bedriften driver med) og at han er sportssjef i Romerike Ravens. Utover det får jeg bare å spørre og grave, tenkte jeg. Og da samtalen nærmet seg slutten gikk det opp for meg at jeg hadde fått svar på alle spørsmålene mine uten en gang å stille de.

Det første jeg hadde tenkt å spørre om var forholdet hans til Romerike Ravens, et forhold som viste seg å gå langt tilbake i tid. Minst tilbake til den tiden da Rælingen spilte i 4.divisjon, og planla et 5-års løp for «opp og fram» til 1.divisjon. Noe de forresten greide på fire år. Så ble det retur til 2.divisjon før de slo tilbake og til slutt tok steget opp i eliteserien.

Det ble et langt svar på et kort spørsmål (som jo ikke engang ble stilt), eller som han sa «jeg kunne skrevet bok om alt som har skjedd i tiden jeg har vært med rundt det som nå er Romerike Ravens.».

– Etter at vi begynte klatringen mot eliteserien, har det gått litt opp og ned for oss. Men vi er opptatt av å bygge klubb, og det å få mennesker til å jobbe sammen. Det er en kjensgjerning at det ikke er de store pengene å finne i håndballen, så vi er avhengig av samhandling og samarbeid. Du kan kanskje sammenligne det med et blomsterbed – der de rette typene må stå sammen og de må vannes akkurat passe, eller pleies om du vil, slik at de drar i samme retning og mot samme resultat.

-Da vi (Rælingen – journalistens anmerkning) plutselig stod der uten hall – selv om kommunen hadde både ett og to vedtak på at ny hall skulle bygges, måtte vi ta et valg. Dispensasjonen vi hadde for spill i Marikollhallen gikk ut og da måtte vi velge mellom å skille topp og bredde i Rælingen eller å bli degradert. Som historien viser så valgte vi det første.

-På dette tidspunktet kunne jeg valgt å trekke meg ut og la andre overta, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes det er både interessant og spennende å få lov og vere med på å bygge en nye klubb og en ny organisasjon. Og jeg angrer ikke på at jeg valgte å bli med videre. Det har vært en interessant reise, jeg har truffet mange nye mennesker. Jeg har fått være med på prosessen som ledet fram til at det første styret i klubben ble valgt, og jeg får være med på å bygge klubben – både på og utenfor banen. For å nevne noe.

I ettertid ser vi at det tar tid å bygge klubb. Eller, det visste vi jo da vi begynte, så det er helt klart en fordel at vi bl.a. har en tidligere Idrettspresident/Håndballpresident i styret vårt (Karl Arne Johannesen, journalistens anmerkning). Han og de andre er vant til sånt arbeid.

Og mens Svein trakk pusten rakk jeg å skyte inn et spørsmål om hans egen rolle oppi alt dette?

-Som så mange andre kommer jeg fra en håndballfamilie. Jeg har to brødre som begge har spilt i eliteserien. Jeg har en datter som la opp etter forrige sesong (Karoline Strømberg, skribentens anmerkning) uten at det har fått meg til å ville gi meg. Og så har jeg jo spilt litt selv da.

-I tillegg til å drive med mitt som Sportssjef, så tar jeg en del bilder under kampene. Jeg fant ut at istedenfor å sitte på tribunen og rope så kunne jeg heller gjøre litt nytte for meg. Og da ble det fotografering, og da kommer jeg samtidig tett innpå både spillere og trenere. Jeg er av den oppfatning at du må forstå livet i både garderoben og på banen for å vere en best mulig støttespiller for alle. Noe som igjen gjør at jeg kan vere tilsted for alle på laget, også for de spillerne som måtte være skadet. Det er viktig at også de blir sett og tatt vare på.

Da jeg snakket med Bjørn Kenneth tidligere i dag fortalte han at du, jeg hadde nær sagt på privaten, er bedriftsleder. Noe som sikkert ikke er en ni til fire jobb. Og så er du minst 110% prosent engasjert/involvert i Romerike Ravens – hvordan får du dagene dine til å gå opp?

-Altså, jeg må vel si jeg er heldig her. For jeg sjonglerer litt med rollene mine i løpet av dagen ved behov og når det er mulighet, men timene på vanlig jobb ligger nok litt over snittet. Eller sagt på en annen måte, jeg jobber med det jeg må når jeg må det

-Selv om jeg jobber mye så tar jeg meg tid til litt fritid. Sammen med min kone sykler jeg en del, og vi liker å gå tur i skog og mark. Du kan godt si at jeg liker å ha ting å drive med, men jeg ser også viktigheten av å være sammen med familie og venner.

-Men samtidig som jeg liker å ha en masse oppgaver så er det viktig å kunne ta noen hvileskjær innimellom. For det er fullt mulig å kjøre seg helt tom om du ikke tar hensyn til deg selv. Her må hver enkelt finne sin «gass-kapasitet».

-Å jobbe slik som jeg gjør, blir en livsstil til slutt. Men jeg har sagt jeg skal være med på å bygge opp Romeriks prosjektet. Romerike er et stort område, med mange spillere å ta av. Målet må være å ha ett lag i eliteserien, ett i 1.divisjon og flere i 2.divisjon.

-Heldigvis har vi arbeidet fram en velfungerende og styrket organisasjon. Uten det hadde jobben blitt vanskelig. Vi ser også at det er avgjørende at vi greier å holde på folk over tid. Pr i dag har vi en ansatt i administrasjonen, det er daglig leder Bjørn Kenneth Muggerud. I tillegg er jo trenere og spillere ansatt mens alle de andre er der frivillig. Dette er hobbyen deres.

-En hobby som går ut på å vere med på å bygge noe, skape noe. Å gjøre tingene bedre enn i fjor. Og samtidig sørger vi for at det hele tiden er plass til flere flinke mennesker. Mennesker som er helt avgjørende for at vi skal nå målene våre. Men vi må og ha i bakhodet at alt går i sykluser, og at ingen ting varer evig.

-Derfor må vi midt oppi alt arbeidet med å bygge og skape et lag på toppnivå  huske å dyrke den enkelte partnerklubben sine egenskaper. For hver klubb har sine tradisjoner og sin klubbstolthet. Og alt dette skal smeltes sammen i Romerike Ravens. Der alle sammen forhåpentligvis skal få et gjensidig utbytte av hverandre.

I tilfeldig rekkefølge er partnerklubbene til Romerike Ravens disse klubbene; Aurskog-Finstadbru Sportsklubb, Frogner IL, Kløfta IL, Lillestrøm Håndballklubb, Nannestad Idrettslag, Nit-Hak håndballklubb, Rælingen Håndballklubb, Skedsmo HK, Skjetten Håndball og Raumnes & Årnes håndball.

Men jeg lurer litt på – med ti klubber blir det nødvendigvis et stort geografisk område Romerike Ravens er ment å skulle dekke. Kan området bli for stort, eller går det helt greit?

-Romerike er delt inn i øvre- og nedre Romerike. Der brorparten av partnerklubbene våre ligger i det som kalles nedre Romerike, men det kommer også noen fra den øvre delen. Området «vårt» er kanskje stort, men det er relativt tett befolket. Befolket med en mengde flinke mennesker som driver klubbene på sin måte.

-Ja, det er store forskjeller på størrelsen på klubbene, og der noen har nok spillere til å stille egne lag i Bring og Lerøy vil andre klubber måtte samarbeide for at ikke spillerne skal forlate moderklubbene i ung alder. Det vi ser er at for partnerklubbene er det lettere å ta opp telefonen og sjekke muligheten for et samarbeid om f.eks Bring og Lerøy nå når de er under samme «klubb» enn det det var før.

Sånn rent praktisk og til hverdags, hvordan fungerer det mellom kubbene? Både oppover og sidelengs? Er det for eksempel faste møtearenaer og er det slik at alle har alle på hurtigtasten på telefonen?

-Partnersamarbeidet er med på å bygge bro mellom de involverte klubbene. Selv om vi skynder oss langsomt så er det stadig vekk klubber som ønsker å komme inn under paraplyen vår. Og nye klubber vil få samme beskjed som de som allerede er der – enn så lenge har vi ikke kapasitet til å ta oss av de store tingene. Men hospitering og samarbeid skal vi alltids få til.

-Det er jo et ungt samarbeid dette her. I starten var det en fem seks klubber. I dag er vi ti. Og det er som sagt flere som vil vere med. Vi tilbyr klubbene å delta på både akademiet vårt og håndballskolene som vi har. Akademiet er et tilbud til de i alderen 12-14 år, de mellom 8 og 11 år får tilbud om håndballskole. Og de klubbene som har spillere over 15 år kjører med egne lag i Bring og Lerøy.  Eller det blir samarbeidslag for de som ikke har mange nok av egne spillere.

-Vi vil bruke tiden godt, og bygge stein for stein slik at vi har et godt grunnlag for satsingen til Romerike Ravens. Det er et stort nedslagsfelt, med over 3.000 spillere i «ryggen» til Ravens-jentene. Og samtidig er vi ydmyke i forhold til de som kommer inn, idet er ingen som blir lovt «gull og grønne skoger». Alle er innforstått med at vi må jobbe sammen over tid for å oppnå resultater.

-Som ett ledd i det å oppnå resultater har vi over en periode hatt en klubbutvikler som reiser rundt og besøker klubbene våre. Dette er ikke nedfelt i noe samarbeidsdokument, men en ting vi gjør like vel. Jeg tror dette er med på å bygge sterkere relasjoner med klubbene.

-Partnerklubbene sitter også i valgkomiteen til Romerike Ravens, og med å trekke klubbene inn i valgkomiteen så gir vi de «makt» til å påvirke utviklingen i klubben. Og en «bivirkning» av dette er jo at de får et eierskap til Romerike Ravens og det vi driver med og jobber mot.

Har dere lagt en plan for når dere skal ha nådd målene deres?

-Ja, det finnes en tidslinje, det gjør det. Og det første vi må gjøre er å bygge opp en sterk økonomi slik at vi på sikt kan styrke organisasjonen med flere ansatte. For ja, vi drømmer om både medalje og Europa spill. Det skal vi ikke legge skjul på. Men skal vi få det til, må vi først ha økonomien på plass og så helt sikkert et enda større frivillighetsapparat.

-I dag er si så heldige at partnerklubbene stiller som frivillige på en til to kamper gjennom sesongen. Dette er gull verdt for oss, og klubbene og de frivillige føler virkelig at de er en del av noe større.

Sesongen er nettopp over, og dere mister en sentral spiller i Anniken Wollik…

-Dette har vi opplevd før, og dette må vi bare lære oss å leve med. Anniken har lagt ned en formidabel innsats i Ravens, jeg må bare applaudere den jobben hun har gjordt. Og med landslagsdebuten steg markedsverdien hennes slik at  da tilbudet fra en av de største klubbene i Romania kom, skjønner jeg at hun sa ja. Og når klubben i tillegg har norsk trener (klubben er SCM Ramnicu Valcea og treneren er Bent Dahl, journalistens anmerkning), ja da var det bare å slå til. Selv om vi selfølgelig helst skulle hatt henne her hjemme.

I et forsøk på å avslutte samtalen kommer vi inn på både rammebetingelser, E-cup spill, det å dele informasjon og erfaringer, korona og ikke minst – hvordan ta imot skryt.

-Samtidig må jeg si at jeg er dødsimponert over hvor bra de norske lagene gjør det ute i Europa. Det viser jo at nivået på den norske ligaen egentlig er ganske bra, selv om vi kanskje ikke har de samme rammene (økonomisk) som det de har i de utenlandske klubbene. De fleste spillerne her i Norge greier seg sånn akkurat, med noen unntak da.

-For egne del synes jeg det er fint med både gode klubber og konkuranse klubbene imellom. Da vi med Rælingen begynte klatringen mot eliteseriespill registrerte jeg at det i 2. og 3. divisjon var bortimot vanntette skott mellom klubbene. Her var det ikke snakk om å dele hverken videoer eller annen informasjon. Da vi spilte oss opp i 1.divisjon ble det noe lettere og litt mer åpent mellom lagene.

-Da vi tok steget opp i eliteserien ble vi møtt av en stor og raus håndballfamilie. Ute på banen er det kamp til siste sekund mens det utenfor banen er det stor åpenhet på alle nivå. Her er det ingen som holder kortene tett inntil brystet.

Han er flink å skryte av andre, Romerike Ravens sin Svein Strømberg, men han innrømmer glatt at det å ta imot skryt ikke er en av hans sterke sider. Men som han sier selv «Jeg er snart voksen nå og har lært meg å si takk når jeg får skryt og gode ord».

Før vi blir enige om at det er historiene om de som er litt i bakgrunnen som oftest er de historien som er mest interessante. Det er de som (ofte) fortjener å bli hente fram. I tillegg til de spillerne som går skadet rundt i hallen. De må vi heller ikke glemme, for alle fortjener nemlig å bli sett (noe som selfølgelig gjelder alle de andre også).

Vi ble også enige om at vi heller ikke må glemme hvor crazy koronaperioden var. Spesielt den første tiden da en helst skulle informere minst ordføreren om og når det kom smitte i laget.

Det er noe for historiebøkene det!

Skrevet av Marianne Kolås/Norsk Topphåndball